ludvighope

Vår kjære Toyota Tercel har hatt en dårlig uke, er vi redd! Den trufaste, solide, komfortable, brukervennlige, praktiske, lille, særegne, skitne og grå 83- modellen, he blitt en del av livet vårt dette året. Vi har rett og slett blitt glad i den. Det er derfor hardt å fortelle denne historien som vi nå skal fortelle.

Dagen er torsdag, klokka er 16.30, og ferda går mot Dølemo. Vi skal på barnelag. Ute snøver det, og på veien ligger det et tjukt lag med slaps. Vi nærmer oss Birkeland, og ikkje en brøytebil har vore i sikte sidan turen starta. Dette ser ikkje bra ut! Veien er spinnglatt og sporete. Det kommer en sving. I det vi runder den ser vi en bil komme. Automatisk legger vi oss litt inn til sida, og innser for seint at dette var et dårlig valg! Bilen får sleng, og er raskt ute av kontroll. Ikkje lenge etter hører vi et smell, og kjenner selen låse seg. Bilen går i en brøytekant, snurrer rundt, går i autovernet på andre sida, og etter nokre fleire dunk står vi endelig stille. Bilen står no tvers i motgåande kjøyrefelt, og midt mellom to svinger med dårlig sikt. Vi ser på kvarandre, "går det bra?". Utrulig nok kjenner vi ingenting. Vi går ut av bilen og kjenner spenninga stig, er alt bra med den? Dekka ser heile ut og vi ser ikkje røyk. Ei frontlykt er knust og nokre bulker er å sjå, heile fire plasser he vi gått i kanten. Et raskt oversyn gjer likevel at vi føler oss trygge på å kjøre videre. Vi skal jo på barnelag! Takk Gud.

Turen fortsett, men ikkje lenge. Opppps, vi gløymte å fylle bensin. Med en bensinmåler som ikkje fungerer er det ikkje alltid like lett. Bensinlampa lyser, og vi veit det ikkje er lenge igjen. Vi må snu! Dermed vært det ikkje barnlag på oss denne dagen. Vi snur, får tak i bensin og kjører heim til den trygge plassen i garasjen.

Dagen etter er vi begge vonde i nakken. En humpete busstur til Sveindal er smerte, ibux er tingen. Lindas bror Eivind tvinger oss til legevakta, dette grunna at uten legedokumentasjon vil vi ikkje få erstatning i tilfelle seinare bivirkninger. Lørdagsmorgen klokka 9 står vi på legevakta. Diagnosen er:
Linda: Skade i muskulaturen
Ranveig: Skade i muskel- og skjelettsystemet

Dagen er søndag, klokka er 16.00, og ferda går til Kvås, i buss denne gangen. Linda er som vanlig seint ute, og soveposen ligg i bilen. Ho spring til parkeringshuset, og oppdager straks at noko er gale. Ein caps? Ingen av oss har vel hatt ein caps i bilen? Jaja, ho får åpne bagasjerommet og hente soveposen. Eit nytt problem dukker opp. Låsen er øydelagt. Men dette skjedde vel ikkje i krasjet? Vi får prøve førerdøra i stedet. Men nei, den låsen er også øydelagt. Stressa som ho er skunda ho seg til neste side, låser opp døra og ser inn. Men kor er soveposen? Den er stjelt! Ho snur den svarte capsen og to kvite auge stirrer mot ho!

No er det ikkje legevakta, men politivakta vi er på vei til. Etter å ha komt igjen fra Kvås, fant vi ut at også vognkortet og instruksjonsboka mangler. Bilradioen ville dei derimot ikkje ha! Det positive er at tjuven no sikkert ligg å varmer seg i Linda sin sovepose, mens han lærer meir om den sjeldne bilen Toyota Tercel.
Anmeldelsen er no levert og vi venter i spenning på neste uhell!

He vi hatt det artig i Eiken på barneveke??? Gjett om! 40-70 unga på barnemøte e vanvitti bra. Å få formidle Guds Ord te dei, va heller ikkje vanskeli. Å når vi brukte en halv time te leik kvar gong, va både vi å ungane storfornøgde. Men ikkje nok me det: Å bo heime me ei familie me snøscooter, e heller slett ikkje å forakte. Familien Handeland e ei kjernefamilie. Fantastisk artig, imøtekommande å servera veeeldi go mat! Å når faren i huset e en snøscooter-entusiast, kan det smitt over på dei fleste - også oss. So no he vi bestemt oss: vi ska skaffe oss mann me snøscooter når vi bli stor! Eventuelt må mannen skaffe sej en.



Av å te kan vi prisse oss lykkelige for en lang vinter på Sørlandet. Vi he begge tidligere sett på snøscootera å tenkt; en sånn hadde vør arti å sete på me en gang! Endeli skulle drømmen gå i oppfyllelse. Kan tru vi va spente då vi sette oss på snøscootersleden. For ikkje å snakke om kor godt vi klamra oss fast! Turen begynte i grunnen rolig, sjøl om ikkje vi følte det sånn i alle svingane. Men vi lærte fort ka ordet rolig betydde innover heia. For råneturen gjekk ikkje direkte seint, akkurat. Thorvald storkosa sej ved styret, å slengte inn både svinga å humpa på veien. Å bak sat Ranveig med konstant latterkrampe bak Linda, som fekk all snøven rett i trynet. Vi lærte også fort at det e kje berre én snøscooter i Eiken. Ikkje nok me at vi såg scootera på alle garda å ved alle hus vi kjaure forbi, men vi må også ha møtt på dei fleste naboane oppå heia.

Det va en vanvittig artig tur!!! Å mea Simon å Therese(to av ungane te Handeland) tok rattkjelkane ned igjen, satt vi å hylte å fnisa bakpå sleden. Tusen takk for turen, folkens!!!!!