ludvighope

Det nærmer seg sommerferie, og livet er ganske så fint. Det mest negative er nok bloggen vår, som ser ut til å gå av med pensjon snart. 10. juli forlater vi sørlandet og drar hjem til vakre Sunnmøre!
Det blir en ganske så tettpakka sommer med GF(Linda), UL(begge), bryllup(begge), jobb(ranveig), og tantebarn(Linda). 
Til høsten går altså ferden til Oslo. Linda skal begynne på sosionomstudie ved diakonhjemmet, og skal bo på Storo. Ranveig blir å finne på Fjellhaug.  

Men bloggen har ikke tatt ferie helt ennå, så her kommer ett nytt lite innlegg. Denne helgen har vi nemlig vært på kretsmøte på Flekkisøya (Flekkerøya). Det var en fantastisk helg. For oss to begynte det fredag med Krasp (kretsaspirantkoret). 6.-9. klassinger er litt av noen actionfolk. Men kjekt var det. Vi hadde korøvelse, opptredener, lek og moro, bibeltimer og bønnevandring.



 Vi rakk også å legge inn et bad. Tipp om vi var snar å si ja når vi skjønte at vi skulle bade der kronprinsparet har tenkt å bygge hytte (visst det blir noe av...). 



Der var veldig fint, veldig forstålig at de vil ha hytte her. Badinga ble også en suksess. Vel å merke var det iskaldt i lufta og sikkert også i sjøen, men det stoppet ikke ivrige kraspere som hoppet uti. Lederne stod godt plantet på land, med en bønn om at ingen måtte få krampe i det kalde vatnet!

 

Det gikk fint... Og vi har stått på den berømte hyttetomta! Det lønner seg å dra på kretsmøte!

Søndag var det misjonærinnvielse. Tone Marie og Rune Galteland og barna Thomas, Silje, Lise og Hanne. De skal til Filtu i Etiopia. Det var en kjempefin innvielse, der vi fikk høre både personlige vitnesbyrd og gode bibeltekster. Det var ikke tomt for verken tårer eller smil. 
Vi ønsker dem lykke til, først dette ene året i Nairobi på språkskole og senere i Etiopia.

Sola er god, sola er toppen, sola er her og den skinner på kroppen. Sola som skinner hver morgen for meg, sola i Oslo er best synest jeg.
                                                                                  
 

Joda, sindige sunnmøring på sørlandet, lengter nok litt tilbake til Oslo. Sist uke var vi på siste
ettåringssamling for denne gang. Samlinga var på Malmøya, som ligger ca ett kvarter fra Oslo. Det ble en kjempesuksess vi sent vil glemme. Det var sol, varmt, is, bading, grilling, kubbespill og solnedganger, kan man ønske seg mer??!? 

Under ser dere f.v.: Kari?, Linda, Marit og Marita 


Skal nevnes at enkelte ble ganske solbrent, men konklusjonen er at man blir brun etter hvert (bortsett fra Beate da).

På programmet stod selvsagt en tur til "O Store Hovedkontor". Vi var så klart på guidet tur gjennom hele bygget, og møtte kjendiser på rekke og rad... Blåveisbamsen, Alf Gjøsund, Knut Reier Indrebø, Frida Blaker, Ekroll, Tulluan, Gillebo, Berg, Halsne, Lars Stensland, Lianes, Bøe, Hans Kristian Skaar, Gunnhild Førrisdal, Inger Line Indrebø, you name it!!!



Et høgdepunkt var sjølvsagt å få sjå Sjåstad sitt skuespill om Josef. En tur innom Fjellhaug igjen er alltid kjekt! Geir Hennig mestra rollen som Farao på en imponerande måte, og Yngve rula som blandt anna munnskjenk.

Endelig vår, takk og lov!!!! Halleluja, amen. Eller du og du, som vi sei i Misjonssambandet. Sammen med våren kjem alle dei glade og sprudlande hormona, ps ikkje forelskelseshormona! Dei sprett fram både her og der, i nase som i hende. Sola skin, og livet er fint å leve. 

Sammen med våren og sola, kjem også grillinga. Sjå for deg; sol, blå himmel, strandkant, grilla pølse i brød, ende, kjenn vår- og grillukta pirre i nasen, høyr fuglekvittringa og lyden av endene som lander på vatne. Det er vår! 

Vi he no hatt to fine dager med grilling i Baneheia. Digg! Å være aleine trengte vi i alle fall ikkje å bekymre oss for. Dropp mennene, her kjem endene. Om vi ikkje heilt har draget på guttane, så har vi i alle fall draget på endene! Kanskje litt vel mykje draget til tider... Dei kom på fra alle bauer og kanter, og klarte til slutt å splitte oss to. Sjå berre på denne anda, snakk om å stille seg midt mellom:

  

Men ta det med ro, vi vart gjenforent til slutt! Men endene gjekk og kvakka i vår nærhet under heile måltidet. Ikkje nok med det, måsene flaksa og skreik, og til og med ei kråke prøvde å liste seg inn på maten vår! I bibelen står det at Martha hadde det annsamt, og endelig har Linda forstått ka det betyr!



Heldigvis angreip dei ikkje, og vi he fått nokken nye venna i Kristiansand!

Vår kjære Toyota Tercel har hatt en dårlig uke, er vi redd! Den trufaste, solide, komfortable, brukervennlige, praktiske, lille, særegne, skitne og grå 83- modellen, he blitt en del av livet vårt dette året. Vi har rett og slett blitt glad i den. Det er derfor hardt å fortelle denne historien som vi nå skal fortelle.

Dagen er torsdag, klokka er 16.30, og ferda går mot Dølemo. Vi skal på barnelag. Ute snøver det, og på veien ligger det et tjukt lag med slaps. Vi nærmer oss Birkeland, og ikkje en brøytebil har vore i sikte sidan turen starta. Dette ser ikkje bra ut! Veien er spinnglatt og sporete. Det kommer en sving. I det vi runder den ser vi en bil komme. Automatisk legger vi oss litt inn til sida, og innser for seint at dette var et dårlig valg! Bilen får sleng, og er raskt ute av kontroll. Ikkje lenge etter hører vi et smell, og kjenner selen låse seg. Bilen går i en brøytekant, snurrer rundt, går i autovernet på andre sida, og etter nokre fleire dunk står vi endelig stille. Bilen står no tvers i motgåande kjøyrefelt, og midt mellom to svinger med dårlig sikt. Vi ser på kvarandre, "går det bra?". Utrulig nok kjenner vi ingenting. Vi går ut av bilen og kjenner spenninga stig, er alt bra med den? Dekka ser heile ut og vi ser ikkje røyk. Ei frontlykt er knust og nokre bulker er å sjå, heile fire plasser he vi gått i kanten. Et raskt oversyn gjer likevel at vi føler oss trygge på å kjøre videre. Vi skal jo på barnelag! Takk Gud.
 
Turen fortsett, men ikkje lenge. Opppps, vi gløymte å fylle bensin. Med en bensinmåler som ikkje fungerer er det ikkje alltid like lett. Bensinlampa lyser, og vi veit det ikkje er lenge igjen. Vi må snu! Dermed vært det ikkje barnlag på oss denne dagen. Vi snur, får tak i bensin og kjører heim til den trygge plassen i garasjen.

Dagen etter er vi begge vonde i nakken. En humpete busstur til Sveindal er smerte, ibux er tingen. Lindas bror Eivind tvinger oss til legevakta, dette grunna at uten legedokumentasjon vil vi ikkje få erstatning i tilfelle seinare bivirkninger. Lørdagsmorgen klokka 9 står vi på legevakta. Diagnosen er:
Linda: Skade i muskulaturen 
Ranveig: Skade i muskel- og skjelettsystemet

Dagen er søndag, klokka er 16.00, og ferda går til Kvås, i buss denne gangen. Linda er som vanlig seint ute, og soveposen ligg i bilen. Ho spring til parkeringshuset, og oppdager straks at noko er gale. Ein caps? Ingen av oss har vel hatt ein caps i bilen? Jaja, ho får åpne bagasjerommet og hente soveposen. Eit nytt problem dukker opp. Låsen er øydelagt. Men dette skjedde vel ikkje i krasjet? Vi får prøve førerdøra i stedet. Men nei, den låsen er også øydelagt. Stressa som ho er skunda ho seg til neste side, låser opp døra og ser inn. Men kor er soveposen? Den er stjelt! Ho snur den svarte capsen og to kvite auge stirrer mot ho! 

No er det ikkje legevakta, men politivakta vi er på vei til. Etter å ha komt igjen fra Kvås, fant vi ut at også vognkortet og instruksjonsboka mangler. Bilradioen ville dei derimot ikkje ha! Det positive er at tjuven no sikkert ligg å varmer seg i Linda sin sovepose, mens han lærer meir om den sjeldne bilen Toyota Tercel.
Anmeldelsen er no levert og vi venter i spenning på neste uhell!